Bakgrunnen for reformen

Etter Stortingsvalget 2013 fikk Norge ny regjering. Erna Solberg fra Høyre ble landets nye statsminister i en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. 7. oktober 2013 la denne regjeringen fram sin politiske plattform, den såkalte Sundvolden-plattformen. I denne plattformen forteller regjeringen at de vil sette i gang en kommunereform. De viser til at det er rundt 50 år siden landet sist hadde en slik reform, og at siden den gangen har kommunenes oppgaver endret seg mye. Regjeringen viser til at den statlige detaljstyringen har økt, og at dette kan være utfordrende for mange kommuner. Samtidig vil de også vurdere hvordan ulike oppgaver skal fordeles mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. Parallelt med kommunereformen satte regjeringen også i gang en regionreform. Denne med mål om å redusere antall fylker fra 19 til 11. Kommunene har fått mange flere lovpålagte oppgaver siden forrige reform, særlig innen velferd. En hel del kommuner har de senere år inngått interkommunale samarbeid, altså samarbeid mellom flere kommuner, for å løse disse oppgavene. Dette for å sikre at de har både kapasitet og kompetanse. Regjeringen ville derfor ha flere mer robuste kommuner som er større og lettere kan løse alle disse oppgavene. I januar 2014 startet et eksterne utvalg sin jobb med å lage en rapport om kommunereformen. Dette utvalget leverte først en delrapport og så sin sluttrapport til regjeringen den 1. desember 2014. Neste skritt på veien var en Stortingsmelding om reformen.

Hva skjedde på Stortinget?

Våren 2015 kom Kommuneproposisjonen 2015. En proposisjon er et forslag til vedtak. Dette blir lagt fram av Regjeringen og er til Stortinget. Med dette forslaget lanserte Solberg-regjeringen fire hovedmål for kommunereformen. De ville for det første sørge for gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. De viste til at større kommuner kan ha bredere og mer stabile fagmiljøer, og ikke minst bredere kompetanse på smalere fagfelter som barnevern og psykisk helse. For det andre ville regjeringen fremme en helhetlig og samordnet samfunnsutvikling. I dette lå det et ønske om å utvikle større bo- og arbeidsregioner, samt at kommunene skulle ta større ansvar for lokal og regional utvikling. Mål nummer tre var bærekraftige og økonomisk robuste kommuner. Her mener regjeringen at større kommuner vil kunne få mer ut av begrensede økonomiske ressurser. Samtidig pekte de på at en større og mer variert befolkning og et større næringsliv også kunne gjøre det lettere å takle uforutsette hendelser. Det fjerde og siste målet var å styrke lokaldemokratiet og gi større kommuner flere oppgaver. Her mente Solberg-regjeringen at større kommuner kan utføre flere oppgaver og dermed også ta flere avgjørelser lokalt, og ikke minst at behovet for interkommunale samarbeid ville bli betydelig mindre. Den 9. juni 2015 ble Kommunereformen vedtatt av Stortinget. Våren 2017 fremmet så regjeringen et konkret forslag en inndelingsreform. Før sommeren dette året vedtok Stortinget å redusere antall kommuner i Norge fra 426 til 358.

  • Færre og større kommuner
  • Kommuner rustet for fremtiden


Den politiske debatten om kommunereformen har vært både langvarig og polarisert. Utallige ganger har politikere fra de ulike partiene møtt hverandre til debatt om reformen, og den var også en stor del av valgkampen før kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Grov sett er dette de ulike partienes standpunkter, i alle fall på Stortinget. Høyre og Fremskrittspartiet har som regjeringspartier vært pådrivere for denne reformen. Partiet Venstre var for kommunereformen. Senterpartiet har vært helt på motsatt side og kjempet for at reformen aldri skulle bli noe av. Arbeiderpartiet har mente at en reform var nødvendig, men ville at flere av sammenslåingene skulle vært basert på frivillighet fra de enkelte kommunene. Kristelig Folkeparti var tilhengere av reformen, men ville at flest mulig sammenslåinger skulle være frivillige. Rødt ville at all sammenslåing skulle være frivillig, det sammen mente Miljøpartiet de Grønne. Også Sosialistisk Venstreparti mente at sammenslåing av kommuner skulle skje lokalt. Det har naturligvis vært forskjellige syn også innad i de ulike partiene. Det partiene på Stortinget har stått for har ikke nødvendigvis vært standpunkter de lokale partilagene har delt. Da Stortinget vedtok å redusere antallet kommuner fra 426 til 358 var det både frivillige og ufrivillige sammenslåinger. Deler av reduksjonen, 38 kommuner var basert på frivillig sammenslåing, mens 32 kommuner ble slått sammen til 9 større kommuner uten at de ville det selv. Fra 1. januar 2020 vil Norge bestå av 356 kommuner, ifølge regjeringen.

  • Større og bedre fagmiljøer
  • Bedre tjenester til alle innbyggere 
Theme: Overlay by Kaira Extra Text
Cape Town, South Africa